Strømmetjenester – skaper eksklusivitet ulemper for oss som forbrukere?

Jeg skal i denne oppgaven, gitt av vår foreleser Karl-Philip skrive om et problem jeg ønsker å løse. I en verden med altfor mange problemer har jeg paradoksalt nok hatt problemer med å finne et spesifikt problem som jeg tror jeg kunne bidratt med å løse.

Jeg har derfor valgt å ta for meg noe av det jeg interesserer meg for innen musikkbransjen, og en problemstilling jeg mener er veldig aktuell for dagens musikkstrømmetjenester. Det jeg kommer til å problematisere og sette fokus på i dette innlegget er noe jeg gjerne kunne tenkt meg å jobbe mer med, og få en dypere innsikt i.

Musikkbransjen har de siste årene vært gjennom store endringer. Stadig flere velger nå å leie musikk gjennom strømmetjenester, fremfor å kjøpe album og låter, både fysisk og digitalt. Jeg kom over denne artikkelen på musikknettstedet Pigeons and planes for en liten stund siden, og har i det siste tenkt mye over hva disse strømmetjenestene egentlig har å tilby meg som forbruker.

Den største aktøren på markedet innen strømmetjenester er Spotify med 100 millioner aktive brukere i september 2016, hvor 40 millioner av disse er betalende abonnenter. TIDAL og Apple music har også store deler av strømmemarkedet, og er sammen med Spotify ledende på markedet.

Spotify kunne i 2016 melde om store økninger i antall abonnenter, og om du ser på disse tallene fra statista.com kan du se store økninger i abonnenter bare fra mars til september 2016. I denne artikkelen på Aftenposten skrives det om at strømming er  musikkbransjens fremtid, og at antall abonnenter stiger samtidig som aktørene taper flere millioner. Likevel tar aktører som Spotify opp et nytt lån på tilsvarende tapt sum for å drive videre. Dette basert på troen på høy vekst og effekten av å ha store markedsandeler. Samtidig spår flere digitale eksperter flere konkurser den nærmeste tiden.

I prinsippet vil fullkommen konkurranse fremfor monopol være til fordel for oss som forbrukere, men i strømmebransjen konkurreres det på innhold. Det handler om å være størst og best. Når måten tjenestene er bygd opp på er relativt like må aktørene finne andre måter å skille seg ut på.

For musikkstrømmetjenesten er kampen om de mest eksklusive slippene og artistavtalene det som brukes for å vinne brukere. Ved å samarbeide med noen av de største artistene i bransjen skapes det en eksklusivitet ved den gjeldene strømmetjenesten. Jay-Z kjøpte i 2015 opp det norskutviklede selskapet wimp, og relanserte det som Tidal, en mer internasjonal versjon.

Jay-Z har ved å selv være i musikkbransjen fått med seg mange stjerner på laget. På denne måten slapp artister som Beyonce og Kanye West albumene sine først på Tidal høsten 2016, og om du ville høre disse måtte du ha et abonnent. Apple Music gjorde det samme med Drake og Frank Ocean. Avtalene som flere artister har med strømmeselskapene skaper også kreative sperrer, ved at artistene ikke kan samarbeide på hverandres album på tvers av avtalene.

Musikkstrømmetjenesten setter kjepper i hjulene på artisters tanker som omhandler å dele musikken sin med verden. Det samme gjelder tanken om at  ved å leie musikk har man tilgang på all verdens musikk. Sannheten er at om du vil ha tilgang til all verdens musikk, holder det ikke å abonnere hos en aktør. Du må abonnere hos flere.

Flere konkurrenter på strømmemarkedet skaper ikke fordeler for oss som forbrukere ved at man må ha opptil flere abonnenter for å kunne høre på alt. Det at strømmetjenester også bidrar til hindringer for samarbeid mellom artister på tvers av avtaler får en til å lure på om ting var bedre før.

Det er flere ting jeg lurer på når det kommer til strømmetjenestene sin fremtid. Vil det finnes andre løsninger som kan skape godt innhold for oss som forbrukere og samtidig gi tilgang på all musikk? Kan det fremdeles fungere med fullkommen konkurranse i markedet, eller vil det være en klar vinner? Eller vil eksklusive slipp og samarbeid med artister være den eneste muligheten aktørene har for å skille seg ut?

Dette er spørsmål jeg mener vil være svært relevant for musikkbransjen den kommende tiden, og problemet jeg ønsker å være med på å løse er basert på disse. ”Hvordan kan musikkstrømmetjenestene skape konkurransefortrinn uten å basere seg på eksklusivitet?” Om det kan være basert på brukervennlighet, pris, tilleggstjenester som lydbøker, aviser, filmer og lignende gjenstår å se. Vi har allerede fått det bevist at mye kan skje på få år, og hvilken vei musikkstrømmetjenestene i fremtiden vil gå kan fort bli veldig spennende.

/ Nora Håtveit

 

Kilder: 

http://www.rollingstone.com/music/news/inside-the-war-over-album-exclusives-w443385

http://www.aftenposten.no/kultur/Strommetjenester-som-Apple-Music_-Tidal-og-Spotify-taper-milliarder-hvert-ar-Hvem-dor-forst-604442b.html

http://pigeonsandplanes.com/in-depth/2016/11/music-streaming-exclusives-competition

http://www.aftenposten.no/kultur/Tidal-tapte-narmere-en-kvart-milliard-604392b.html

 

 

Digitale spor – er det egentlig så ille?

Jeg har som mange andre fått høre mye om at man skal være forsiktig med hva man velger å legge ut på nett. Dette er noe jeg har vært svært enig i, og har derfor også være skeptisk til mye av det jeg legger ut på forskjellige sosiale medier. Det at noen kan bruke mine bilder eller annen informasjon på en negativ måte har som regel vært grunnen, men hva om det kan brukes til min fordel?

Jeg oppdaget podcasten «Sosialt sett» (anbefales!!) for en liten stund siden, og har allerede rukket å høre meg gjennom flere av episodene. Den tar for seg temaer som teknologi, kommunikasjon og aktuelle saker. Episoden som omhandlet digitale spor fikk meg til å tenke mye over mine egne holdninger til min personlige digitale synlighet.

«Tenk på hva en potensiell arbeidsgiver kan finne om han eller hun googler deg», er noe jeg tror de fleste har hørt flere ganger. Det har seg nok sånn at de fleste arbeidsgivere søker opp potensielle ansatte i en ansettelsesprosess. Dette, kombinert med digitale spor, var noe som ble tatt opp i denne episoden, og spørsmålet de diskuterte var hva en arbeidsgiver egentlig ser etter eller vurderer.

Noe av det de kom frem til var at for en arbeidsgiver i 2017 er det kanskje enklere å sette spørsmålstegn til en arbeidssøker som har få digitale spor på nettet, enn en person som er synlig på flere sosiale medier. Det at man har et par festbilder og mangle koblinger til sosiale medier kan heller være positivt fordi det sier noe om hvem du er, så langt disse bildene ikke er svært uheldige. Det at man kan kobles til flere sosiale medier og er med på mye kan bekrefte at du er en sosial og utadvendt type. Dette ville vært vanskeligere å si noe på om det ikke fantes noe om deg når en potensiell arbeidsgiver søkte deg opp.

Det at man nå kan bygge opp sin egen digitale merkevare var også noe de diskuterte i denne episoden. Blogging er noe vi dette semesteret blir oppfordret til å gjøre, samt være aktiv på twitter og linkedin. Med for eksempel blogging kan du vise til noe du har gjort, og vil kanskje veie tyngre enn et vitnemål og tidligere jobberfaring. Det å eksponere seg og bygge opp en digital profil er kanskje ikke noe for alle, men det at flere har fått drømmejobben via sosiale medier og andre digitale plattformer viser at det faktisk går an!

Det at vi legger fra oss digitale spor som en potensiell arbeidsgiver kan se er ikke nødvendigvis så ille, men vi burde fremdeles stille oss kritisk til hva vi velger å legge ut. Hvis man jobber strategisk med hva man gir fra seg, publisere og skrive på nettet kan man bygge en digital merkevare som vil bli lagt merke til!

/ Nora Håtveit

Big Data – En hjelpende hånd eller en irriterende lillesøster?

Ofte deler vi informasjon bevisst. Det er et valg vi tar, men vi tenker nok kanskje ikke alltid over at informasjon vi deler blir loggført. Mange vil nok tenke at det er stor forskjell på det å gi fra seg fullt navn, fødselsdato og adresse fremfor det å ha på stedstjeneste på smarttelefonen, men er det egentlig det?

Først og fremst – hva er egentlig Big Data? Det ligger i ordet, vi snakker om store mengder data. Disse dataene kommer fra ulike kilder og kjennetegnes blant annet ved at sammensetningen av informasjon fra ulike aktører i sin helhet kan gi et ganske presist bilde av hvem du er.

I løpet av en dag gir vi fra oss store mengder data. Hvor vi befinner oss i form av stedstjenester, hva vi liker på sosiale medier, hvor lenge vi er inne på diverse nettsteder, hvor mange skritt vi går, hvilke nyhetsartikler vi er lengst inne på og veldig mye mer. Vi er med andre ord online hele dagen, til og med når vi tror vi ikke er det.

Informasjonen aktørene samler inn på hver og en av disse kanalene kan i prinsippet ikke si så mye om hvem du er, men denne informasjonen kan eksempelvis selges til en annen aktør som igjen skaffer informasjon om deg fra et annet sted. Totalen av data fra forskjellige databaser kan legges sammen og si noe om hvem du er. Dette er naturligvis ikke ønskelig for folk flest, men dette har ikke vi kontroll over og er det som gjør Big Data skummelt.

Sammensetningen av informasjonen vi gir fra oss kan bli misbrukt om det faller i hendene på kryptiske aktører. Mona Sæther Evensen forteller i NRK-serien ”Hvordan teknologien forandrer oss” at det er en grunn til å tro at mange store aktører opererer i en gråsone. Det er mye penger å tjene på informasjon om forbruker, og om det står mellom å tjene store penger eller å følge loven er det grunn til å være skeptisk ovenfor hvordan aktører behandler informasjonen.

Det er svært få som vil gi fra seg personlig informasjon uten å få noe tilbake, men vi gjør det allikevel. Om du skal til en ukjent adresse gir du google informasjon om hvor du befinner deg uten å nøle, fordi du i gjengjeld får den korteste ruten til stedet du skal til. Om Google derimot hadde spurt deg om din plassering uten at du hadde fått noe tilbake, spørs det om du ville gitt den fra deg. Google kan allikevel ta denne informasjonen uten å spørre om du har på stedstjenester.

I NRK serien, ”Hvordan teknologien forandrer oss”, møter vi en politipatrulje i St.Cruz, California, som bruker algoritmer til å forutse kriminalitet. En kriminell handling øker sjansen for et kriminelt etterskjelv i samme område, og de som patruljerer er derfor ekstra observante for disse områdene. Dette har hatt svært positive virkninger. I denne artikkelen kan du også lese om økonomen Raj Chetty som har brukt Big Data til å kartlegge hvilke byer i USA hvor barn har best framtidsutsikter. I tillegg finnes det store mengder med helsedata her i Norge, som i fremtiden kan være med på å forhindre sykdommer og helseplager. Det finnes med andre ord mange positive sider ved Big Data.

Jeg tror at mange kan finne Big Data skremmende, fordi ingen med sikkerhet kan si noe om hva informasjonen blir brukt til. Men kanskje er det nettopp denne følelsen mange trenger å føle på, for å kunne stille seg kritisk og ta mer bevisste valg i forhold til deling av informasjon? Det ligger utrolig mye verdifull informasjon i Big Data, og det at det kan brukes på godt og vondt er med på å gjøre det skremmende. I det ene øyeblikket kan Big Data være en hjelpende hånd ved å finne frem til relevante klesplagg i en nettbutikk du liker, mens i det andre øyeblikket kan det være som en irriterende lillesøster som låner klær uten å spørre.

/ Nora Håtveit

Kilder:

http://www.aftenposten.no/okonomi/Amerikansk-stjerneokonom-Barns-fremtidsutsikter-avhenger-av-hvor-de-vokser-opp-607452b.html

http://www.dn.no/dagensavis/2017/01/04/2056/Teknologi/disse-teknologiene-vil-suksessgrunderen-investere-i

https://tv.nrk.no/serie/teknologien-som-forandrer-oss/DMPV73001016/sesong-1/episode-2#t=22m28s

Lukker norske lærere øynene for den digitale utviklingen?

Det er liten tvil om at fremtiden ser digital ut. Vi har bare de siste ti årene sett enorme fremskritt innen teknologisk utvikling både i utdanningssektoren og i samfunnet generelt. I måten norske lærere underviser på har det også skjedd store endringer, men mange vil nok fremdeles mene at det var bedre før.

Arne Krokan blir i nettavisen Adressa sitert på at han mener at arbeidet med digitalisering i utdanningen går for sent. Han mener at forelesninger bør forbys, og at tradisjoner og kultur kan være grunnen til at det fremdeles blir brukt som læringsform. Har han rett?

Forelesninger og tavleundervisning kan både være veldig spennende og veldig kjedelig. Jeg er enig i at tavleundervisning ikke nødvendigvis passer for alle, men hva er alternativet? At alle elever sitter foran hver sin skjerm og får den samme undervisningen?

På videregående skole hadde jeg en fantastisk dyktig lærer i faget matematikk. Han brukte en pedagogisk læringsmetode som kalles ”omvendt undervisning”. Det fungerte slik at han på forhånd hadde spilt inn videoer av de forskjellige temaene vi skulle gjennom og leksene vi fikk var å se på disse før timen. Disse lå enkelt tilgjengelig på en youtubekanal. Vi gjorde altså ikke oppgaver hjemme. Alt vi skulle gjøre var å se et par klipp og notere oss om det var noe vi ikke skjønte. Dette var en helt ny måte å jobbe på og mer motiverende enn å sitte fast med oppgaver hjemme uten mulighet for veiledning. Timene på skolen ble brukt på å løse oppgaver, og til å gjennomgå temaer på en annen måte om vi ikke skjønte måten det var forklart på i videoen. Om vi hadde glemte noe kunne vi bare spole tilbake og se på nytt. Dette var for meg en veldig effektive måte å lære på.

Skjermbilde hentet fra https://www.youtube.com/watch?v=–oEyFAlNiw&list=PLD206A81200B45D7F 

Jeg har ikke troen på at teknologien skal erstatte læreren, men jeg har tro på at jevnlig videreutdanning, en alternativ måte å tenke på, rett teknologisk utstyr og en stor interesse for å skape forståelse kan skape en bedre læringseffekt hos elever enn den tradisjonelle tavleundervisningen. Alt var ikke nødvendigvis bedre før, og jeg tror norske lærere må godta at barn og ungdom lærer på en annen måte nå enn de gjorde bare for ti år siden.

I denne artikkelen kan du lese om et eksperiment gjort på barn med autismevansker. På skolen i Birmingham i England viste 8 uker med roboten ”Ben” store fremskritt hos flere av elevene. Elevene var blant annet mer oppmerksomme over lengere tid og hadde mer øyekontakt. Det var også en annerledes måte å jobbe på da elevene heller jobbet sammen med roboten ”Ben” istedenfor at en lærer jobber med elevene. Dette er et veldig aktuelt eksempel på at teknologiske fremskritt kan gi gode resultater. Lærerne på denne skolen påpekte også at de brukte teknologi som et verktøy og et redskap i å skape bedre læring, ikke nødvendigvis som en løsning eller en erstatning.

Det er på tide at norske lærere åpner øynene for den digitale utviklingen og ser muligheter i undervisningen fremfor hindringer. Målet burde være å skape en variert og spennende undervisning som kan skape verdi for hver enkelt elev. Det å gi elever en skole-pc og ansvar for egen læring er ikke nødvendigvis den riktige måten å arbeide på, og det å erstatte boka med et nettbrett vil nok ikke utgjøre den store forskjell.

Det er lærerens ansvar å tilegne seg kunnskap om de digitale mulighetene. Vi utdanner oss ikke lenger en gang for å gjøre det samme resten av livet, men er avhengig av å konstant utvikle oss for å kunne henge med på den fremtidige digitaliseringen. Jeg tror at dette er ekstra viktig i utdanningssektoren.

Jeg er ikke enig i at forelesninger bør forbys, men jeg er enig i at undervisningen snart burde ta en digital vendig. Det burde ikke bare gjelde de nyutdannede lærerne og de spesielt interesserte, det burde gjelde alle!

Hva er din mening om dette?

/ Nora Håtveit

 

Kilder:

https://www.nrk.no/telemark/mattelaerer-er-en-hit-pa-youtube-1.12088332

http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/2016/07/19/NTNU-professor-vil-forby-forelesninger-13061135.ece

https://www.nrk.no/viten/xl/den-talmodige-teknologien-1.13175801

https://www.utdanningsnytt.no/debatt/2016/juli/de-storste-utfordringene-ved-digitalisering-av-skolen/

Skjermbilde fra https://www.youtube.com/watch?v=–oEyFAlNiw&list=PLD206A81200B45D7F 

 

Ut av komfortsonen

Dette semesteret skal vi bruke blogging som et læringsverktøy, og jeg må si at jeg er skeptisk. Ikke fordi jeg ikke tror at det har god effekt eller er lærerikt, men fordi jeg er usikker på om dette er noe for meg.

For meg var det at vi skulle drive en egen blogg dette semesteret en grunn nok til å vurdere andre valgfag, selv om det var dette jeg fant mest interessant. Det å skulle publisere noe under eget navn virket (virker enda forsåvidt) veldig skummelt. Samtidig vet jeg at det er lurt å gå utenfor komfortsonen noen ganger, og jeg tenkte at det er bedre å «gønne på» først som sist. Så nå sitter jeg her da, med en blogg – hjelp.

Blogging har eksistert i flere år, og har stadig fått stor oppmerksomhet i media. Mange bloggere får kritikk for overfladisk innhold, for annonseinnhold som ikke er merket, og ikke minst innlegg og bilder som strider imot janteloven. Det virker på mange måter som at det er dette som får plass og oppmerksomhet i media, og det er kanskje derfor mange forbinder konseptet “blogging” med eksponeringsbehov og overfladisk innhold.

I fjor hadde vi en gjesteforeleser fra Markedspartner AS som fortalte hvor god effekt blogging kan ha for bedrifter. Det er en leken og enkel måte for bedrifter å markedsføre seg på, og krever ikke noe stort markedsføringsbudsjett. Før dette har ikke jeg tenkt stort over at bedrifter kan bruke blogging for å bli sett, men det virker jo logisk. Om vi skal finne ut av noe i dag googler vi, og om en bedrift har en blogg og er aktiv vil denne komme opp ganske tidlig i søket, og det er enkelt for søkere å klikke seg inn. Det samme vil gjelde når vi nå skal bygge opp vår egen digitale profil.

Det å skulle skrive noe og publisere i fullt navn på internett er skummelt. Det å skulle gå ut av komfortsonen er skummelt. Dette er jeg nok ikke alene om å føle. Jeg er en student halvveis i en bachelor og skal etterhvert skrive innlegg om fagstoff vi skal gjennomgå. Ja, jeg kommer til å lære mye underveis, men synes likevel at det blir vanskelig å skulle uttale meg om relativt nytt fagstoff. Jeg tror dette halvåret kommer til å bli både lærerikt og spennende. Dette blir en ny måte å tilegne seg kunnskap på, og det kommer til å kreve at jeg tar noen steg ut av min komfortsone. Man vet ikke før man har prøvd, og helt ærlig – hva er det verste som kan skje? Kanskje finner jeg ut at denne bloggingen ikke er noe for meg, og det kan jeg leve med. Dersom jeg skal blogge videre i fremtiden vil det eventuelt være for en virksomhet og ikke på vegne av meg – Nora. Det høres faktisk mindre skummelt ut!

/ Nora Håtveit