Strømmetjenester – skaper eksklusivitet ulemper for oss som forbrukere?

Jeg skal i denne oppgaven, gitt av vår foreleser Karl-Philip skrive om et problem jeg ønsker å løse. I en verden med altfor mange problemer har jeg paradoksalt nok hatt problemer med å finne et spesifikt problem som jeg tror jeg kunne bidratt med å løse.

Jeg har derfor valgt å ta for meg noe av det jeg interesserer meg for innen musikkbransjen, og en problemstilling jeg mener er veldig aktuell for dagens musikkstrømmetjenester. Det jeg kommer til å problematisere og sette fokus på i dette innlegget er noe jeg gjerne kunne tenkt meg å jobbe mer med, og få en dypere innsikt i.

Musikkbransjen har de siste årene vært gjennom store endringer. Stadig flere velger nå å leie musikk gjennom strømmetjenester, fremfor å kjøpe album og låter, både fysisk og digitalt. Jeg kom over denne artikkelen på musikknettstedet Pigeons and planes for en liten stund siden, og har i det siste tenkt mye over hva disse strømmetjenestene egentlig har å tilby meg som forbruker.

Den største aktøren på markedet innen strømmetjenester er Spotify med 100 millioner aktive brukere i september 2016, hvor 40 millioner av disse er betalende abonnenter. TIDAL og Apple music har også store deler av strømmemarkedet, og er sammen med Spotify ledende på markedet.

Spotify kunne i 2016 melde om store økninger i antall abonnenter, og om du ser på disse tallene fra statista.com kan du se store økninger i abonnenter bare fra mars til september 2016. I denne artikkelen på Aftenposten skrives det om at strømming er  musikkbransjens fremtid, og at antall abonnenter stiger samtidig som aktørene taper flere millioner. Likevel tar aktører som Spotify opp et nytt lån på tilsvarende tapt sum for å drive videre. Dette basert på troen på høy vekst og effekten av å ha store markedsandeler. Samtidig spår flere digitale eksperter flere konkurser den nærmeste tiden.

I prinsippet vil fullkommen konkurranse fremfor monopol være til fordel for oss som forbrukere, men i strømmebransjen konkurreres det på innhold. Det handler om å være størst og best. Når måten tjenestene er bygd opp på er relativt like må aktørene finne andre måter å skille seg ut på.

For musikkstrømmetjenesten er kampen om de mest eksklusive slippene og artistavtalene det som brukes for å vinne brukere. Ved å samarbeide med noen av de største artistene i bransjen skapes det en eksklusivitet ved den gjeldene strømmetjenesten. Jay-Z kjøpte i 2015 opp det norskutviklede selskapet wimp, og relanserte det som Tidal, en mer internasjonal versjon.

Jay-Z har ved å selv være i musikkbransjen fått med seg mange stjerner på laget. På denne måten slapp artister som Beyonce og Kanye West albumene sine først på Tidal høsten 2016, og om du ville høre disse måtte du ha et abonnent. Apple Music gjorde det samme med Drake og Frank Ocean. Avtalene som flere artister har med strømmeselskapene skaper også kreative sperrer, ved at artistene ikke kan samarbeide på hverandres album på tvers av avtalene.

Musikkstrømmetjenesten setter kjepper i hjulene på artisters tanker om å dele musikken sin med verden. Det samme gjelder tanken om at ved å leie musikk har man tilgang på all verdens musikk. Sannheten er at om du vil ha tilgang til all verdens musikk, holder det ikke å abonnere hos en aktør. Du må abonnere hos flere.

Flere konkurrenter på strømmemarkedet skaper ikke fordeler for oss som forbrukere ved at man må ha opptil flere abonnenter for å kunne høre på alt. Det at strømmetjenester også bidrar til hindringer for samarbeid mellom artister på tvers av avtaler får en til å lure på om ting var bedre før.

Det er flere ting jeg lurer på når det kommer til strømmetjenestene sin fremtid. Vil det finnes andre løsninger som kan skape godt innhold for oss som forbrukere og samtidig gi tilgang på all musikk? Kan det fremdeles fungere med fullkommen konkurranse i markedet, eller vil det være en klar vinner? Eller vil eksklusive slipp og samarbeid med artister være den eneste muligheten aktørene har for å skille seg ut?

Dette er spørsmål jeg mener vil være svært relevant for musikkbransjen den kommende tiden, og problemet jeg ønsker å være med på å løse er basert på disse. ”Hvordan kan musikkstrømmetjenestene skape konkurransefortrinn uten å basere seg på eksklusivitet?” Om det kan være basert på brukervennlighet, pris, tilleggstjenester som lydbøker, aviser, filmer og lignende gjenstår å se. Vi har allerede fått det bevist at mye kan skje på få år, og hvilken vei musikkstrømmetjenestene i fremtiden vil gå kan fort bli veldig spennende.

/ Nora Håtveit

 

Kilder: 

http://www.rollingstone.com/music/news/inside-the-war-over-album-exclusives-w443385

http://www.aftenposten.no/kultur/Strommetjenester-som-Apple-Music_-Tidal-og-Spotify-taper-milliarder-hvert-ar-Hvem-dor-forst-604442b.html

http://pigeonsandplanes.com/in-depth/2016/11/music-streaming-exclusives-competition

http://www.aftenposten.no/kultur/Tidal-tapte-narmere-en-kvart-milliard-604392b.html

 

 

Digitale spor – er det egentlig så ille?

Jeg har som mange andre fått høre mye om at man skal være forsiktig med hva man velger å legge ut på nett. Dette er noe jeg har vært svært enig i, og har derfor også være skeptisk til mye av det jeg legger ut på forskjellige sosiale medier. Det at noen kan bruke mine bilder eller annen informasjon på en negativ måte har som regel vært grunnen, men hva om det kan brukes til min fordel?

Jeg oppdaget podcasten «Sosialt sett» (anbefales!!) for en liten stund siden, og har allerede rukket å høre meg gjennom flere av episodene. Den tar for seg temaer som teknologi, kommunikasjon og aktuelle saker. Episoden som omhandlet digitale spor fikk meg til å tenke mye over mine egne holdninger til min personlige digitale synlighet.

«Tenk på hva en potensiell arbeidsgiver kan finne om han eller hun googler deg», er noe jeg tror de fleste har hørt flere ganger. Det har seg nok sånn at de fleste arbeidsgivere søker opp potensielle ansatte i en ansettelsesprosess. Dette, kombinert med digitale spor, var noe som ble tatt opp i denne episoden, og spørsmålet de diskuterte var hva en arbeidsgiver egentlig ser etter eller vurderer.

Noe av det de kom frem til var at for en arbeidsgiver i 2017 er det kanskje enklere å sette spørsmålstegn til en arbeidssøker som har få digitale spor på nettet, enn en person som er synlig på flere sosiale medier. Det at man har et par festbilder og mangle koblinger til sosiale medier kan heller være positivt fordi det sier noe om hvem du er, så langt disse bildene ikke er svært uheldige. Det at man kan kobles til flere sosiale medier og er med på mye kan bekrefte at du er en sosial og utadvendt type. Dette ville vært vanskeligere å si noe på om det ikke fantes noe om deg når en potensiell arbeidsgiver søkte deg opp.

Det at man nå kan bygge opp sin egen digitale merkevare var også noe de diskuterte i denne episoden. Blogging er noe vi dette semesteret blir oppfordret til å gjøre, samt være aktiv på twitter og linkedin. Med for eksempel blogging kan du vise til noe du har gjort, og vil kanskje veie tyngre enn et vitnemål og tidligere jobberfaring. Det å eksponere seg og bygge opp en digital profil er kanskje ikke noe for alle, men det at flere har fått drømmejobben via sosiale medier og andre digitale plattformer viser at det faktisk går an!

Det at vi legger fra oss digitale spor som en potensiell arbeidsgiver kan se er ikke nødvendigvis så ille, men vi burde fremdeles stille oss kritisk til hva vi velger å legge ut. Hvis man jobber strategisk med hva man gir fra seg, publisere og skrive på nettet kan man bygge en digital merkevare som vil bli lagt merke til!

/ Nora Håtveit

Ut av komfortsonen

Dette semesteret skal vi bruke blogging som et læringsverktøy, og jeg må si at jeg er skeptisk. Ikke fordi jeg ikke tror at det har god effekt eller er lærerikt, men fordi jeg er usikker på om dette er noe for meg.

For meg var det at vi skulle drive en egen blogg dette semesteret en grunn nok til å vurdere andre valgfag, selv om det var dette jeg fant mest interessant. Det å skulle publisere noe under eget navn virket (virker enda forsåvidt) veldig skummelt. Samtidig vet jeg at det er lurt å gå utenfor komfortsonen noen ganger, og jeg tenkte at det er bedre å «gønne på» først som sist. Så nå sitter jeg her da, med en blogg – hjelp.

Blogging har eksistert i flere år, og har stadig fått stor oppmerksomhet i media. Mange bloggere får kritikk for overfladisk innhold, for annonseinnhold som ikke er merket, og ikke minst innlegg og bilder som strider imot janteloven. Det virker på mange måter som at det er dette som får plass og oppmerksomhet i media, og det er kanskje derfor mange forbinder konseptet “blogging” med eksponeringsbehov og overfladisk innhold.

I fjor hadde vi en gjesteforeleser fra Markedspartner AS som fortalte hvor god effekt blogging kan ha for bedrifter. Det er en leken og enkel måte for bedrifter å markedsføre seg på, og krever ikke noe stort markedsføringsbudsjett. Før dette har ikke jeg tenkt stort over at bedrifter kan bruke blogging for å bli sett, men det virker jo logisk. Om vi skal finne ut av noe i dag googler vi, og om en bedrift har en blogg og er aktiv vil denne komme opp ganske tidlig i søket, og det er enkelt for søkere å klikke seg inn. Det samme vil gjelde når vi nå skal bygge opp vår egen digitale profil.

Det å skulle skrive noe og publisere i fullt navn på internett er skummelt. Det å skulle gå ut av komfortsonen er skummelt. Dette er jeg nok ikke alene om å føle. Jeg er en student halvveis i en bachelor og skal etterhvert skrive innlegg om fagstoff vi skal gjennomgå. Ja, jeg kommer til å lære mye underveis, men synes likevel at det blir vanskelig å skulle uttale meg om relativt nytt fagstoff. Jeg tror dette halvåret kommer til å bli både lærerikt og spennende. Dette blir en ny måte å tilegne seg kunnskap på, og det kommer til å kreve at jeg tar noen steg ut av min komfortsone. Man vet ikke før man har prøvd, og helt ærlig – hva er det verste som kan skje? Kanskje finner jeg ut at denne bloggingen ikke er noe for meg, og det kan jeg leve med. Dersom jeg skal blogge videre i fremtiden vil det eventuelt være for en virksomhet og ikke på vegne av meg – Nora. Det høres faktisk mindre skummelt ut!

/ Nora Håtveit